Søsterhjemmet

Et svart-hvitt-fotografi av en pike på en pinnestol. Klemt inn mellom et skatoll og en bokhylle. Hun smiler, avventende, stolt.

Jeg har fått min første uniform. Elevuniformen. En rettklippet, kortermet kjole i smårutet blått og hvitt søsterstoff. Hvitt forkle med forstykke og seler. Stivet hette. Å, så mange hårspenner som trengtes for å feste den lille hetten i mitt glatte hår! Lavhælte, hvite snøresko og lysebrune strømper. Leggene dydig krysset. En sølvnål med kors holder kjolen tekkelig lukket. Ingen smykker. Ingen sminke. Ikke ett hårstrå faller mot kjolekraven. Ethvert mislighold av uniformen var utilgivelig. En pike ble bortvist fra undervisningen da hun møtte i hvite turnsko, ikke søstersko.

Søsterhjemmet var en praktfull bygning i gul teglstein med røde ornamenter. Sidefløyer, høye vinduer, brede steintrapper. Fra rommet mitt så jeg sykehusets inngang – det karakteristisk tårnet med kuppel og ur. Murveggene dannet rammen om våre liv. Søster Thordis underviste i hvit uniform. I matsalen spiste vi sunn, norsk hverdagskost. Fra et lyst kontor øverst oppe regjerte forstanderinnen, en myndig og elskverdig kvinne med stort, oppsatt hår.

Ved inngangen lå husmorens kontor. Gjennom et vindu holdt hun oppsyn med alt. At vi kom hjem i tide. At gjester gikk når de skulle. Nattegjester var ulovlig. Selv eleven som var gift, måtte bo på hotell når mannen kom tilreisende. Oppfinnsomme unge menn krøket seg sammen og smøg seg langs veggen, mens piken hilste blidt godkveld idet hun passerte vinduet. Vi smuglet inn menn! Grytidlig vred vaskedamen om nøkkelen til våre krypinn. Vi hengte lapper med «Vasker selv» på dørene. Klikk, der kom hun igjen, før vi var ute av dynene, nå for å tømme søppelbøtten.

Når vi var ute, låste forstanderinnen og husmoren seg inn på uanmeldte inspeksjoner. Tilfredsstilte ikke rommet kravene til orden og renslighet, vanket reprimande på forstanderinnens kontor.

Så forbausende lett vi avfant oss med det hierarkiske regimet. Lot grensene mellom privatliv og søsterliv viskes ut. Tilpasset oss disiplinen – og utfoldet oss i vår egen kvinneverden. De brede korridorene gjenlød av opprømte skritt, latter og snakk.

På det venstre kjoleermet har jeg sydd, med usynlige kastesting, ett smalt, hvitt bendelbånd. Den første stripen. Førsteårselev. Vår anseelse og myndighet økte med antallet striper. Tre striper og vi gikk på vakt med ansvar for hele sengeposten. Vi utgjorde en reell arbeidsstyrke. For kost og losji og 75 kroner måneden – og en utdannelse.

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 26. mars 2009

 

Kommentarer er stengt.