Gresk gravskikk

Vi skulle kjøpe to glass appelsinjus.

Tavernaen ligger i utkanten av en avsides landsby. Vi nærmer oss, stadig mer nølende, siden vi oppfatter at dette er det vi i hjemme kaller ”et lukket selskap”. Men solen står høyt og tørsten tar overhånd … Ikke før har jeg nådd trappen, før jeg omkranses fra alle hold, geleides innendørs og plasseres i en stol ved et bord – alle mine forsøk på å forklare og protestere til tross. Min tilbakeholdne mann hentes inn. Skinke, ost, oliven og breddfulle glass med ouzo og metaxa (klokken viser 11 søndag formiddag) blir skjøvet fram foran oss. Også to små flasker Fanta. Jeg har aldri følt meg så fullstendig bortkommen og samtidig så omsorgsfullt ivaretatt. Ikke forstår vi språket, og ikke aner vi hva slags livlig og svartkledd selskap vi plutselig er en del av. Jeg fisker en rød bomullsjakke opp av sekken og dekker brydd mine nakne skuldrer.

En atletisk kar i slutten av 30-årene haster mot oss, håndhilser, smiler, skjenker mer brennevin og ønsker velkommen på engelsk. Han forteller at det er på dagen førti dager siden hans far døde; derfor denne sammenkomsten. En fjern slektning sitter sammen med oss. Hun har reist den lange veien fra Athen og ut til øya. Hun snakker litt engelsk og gir oss et innblikk i ritualene: En avdød person hedres på fastsatte dager etter sin dødsdag, i flere år. Den første markeringen omfatter alle som dukker opp, inkludert to forvillete turister upassende antrukket i shorts og singlets. Kretsen av deltagende snevres inn for hver minnestund.

Da selskapet går i oppløsning, vil jeg på norsk vis gjøre opp for oss, i det minste for de to appelsindrikkene vi faktisk har «bestilt». Athenerinnen og min egen magefølelse lar meg forstå at det er upassende. Isteden spør jeg hvem jeg kan takke.

Igjen en unison iver. Det skubbes, gestikuleres, ropes – og med ett står jeg ansikt til ansikt med enken. I nordisk målestokk er jeg en liten, slank kvinne; overfor henne kjenner jeg meg stor og bumsete. Vi samtaler på hvert vårt morsmål, og forstår hverandre. Til min forbauselse takker hun meg. Jeg antar senere at fra det øyeblikket jeg satte foten på trappen, var jeg familiens gjest. Denne ukjente familien fikk forpliktelser overfor meg – forpliktelser ingen av oss uten videre kunne motsette oss.

Så er han og jeg ute i sollyset. På stolpene i landsbyen henger oppslag med tekst, kors og portrettfotografi; innbydelsene til «vår» dødes minnestund. Beruset av varmen og møtet med en livgivende gresk gravskikk rusler vi til hotellet.

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 18. mai 2009

 

Kommentarer er stengt.