Florence og Mathildus Emil

«Skyt, fru Davidsen! Skyt – og bli den første kvinnelige skytteren i verden!»

Florence står alene på skytterlemmen, helt fremme i baugen av den lille fangstbåten, bredbent og støtt, med bare hvalryggen og havet foran seg, og med presset fra et oppildnet mannskap, fra den erfarne skytteren sjøl, ektemannen Mathildus Emil Davidsen, i ryggen. «Skyt, før den går ned igjen!» Kvinnehånden hviler mot harpunens kalde metall. Hun er på skuddhold.

Florence skjøt ikke hval utenfor Newfoundlandskysten. (Og russerne hadde allerede kvinnelige hvalskyttere.) Men Florence reiste med toget, alene over et helt kontinent, fra Japan til bittelille Veierland og ektemannens familie. Til mennesker hun ikke kjente og ikke delte språk med.

Jeg prøver å rekonstruere reiseruten hennes, slik den kan ha vært:

Florence Davidsen tar båt fra Japan til Vladivostok, den transibirske jernbanens endestasjon lengst øst på Russlands stillehavskyst, finner den elegante stasjonsbygningen og løser billett. Nøler hun ett øyeblikk, med foten på stigtrinnet, før hun stiger ombord? Året er 1926. I ni døgn gynger den høygravide kvinnen over Sibirs uendelige sletteland, over brede floder, gjennom steile fjellpass, forbi byer med plankeskur eller kirkekupler i gull og himmelblått. Hun passerer steder med navn som syngende jernbanerytmer: Bajkal, Zaudinsky, Novosibirsk, Omsk, Ural, Danilov, Zargorsk, alle skrevet i kyrilliske bokstaver – på stasjonsskiltene, rutetabellene og billettene. Med bagasje, penger, billetter, papirer – og med rikelig tid til å tenke.

Fra Oslo snegler jernbanen seg gjennom Vestfolds bakkede jordbruksland. I Tønsberg entrer Florence M/S Vrengen, som skysser henne ut Vestfjorden.

Jeg ser henne stå alene på dekk, godt kledd, og ta inn sjøluften, følge det nye landskapet med øynene, det som skal bli hennes hjem. De lave skogkledde øyene og de blankskurte skjærene. Det kalde lyset. Hun kjøper en kopp kaffe og et wienerbrød i den røde plysjsalongen og ankommer Veierland utpå ettermiddagen, dagens eneste anløp. Svigerinnen Klara henter henne med hest og vogn. Og så, det siste korte strekket over land til Albykilen, til Klaras vakre, hvitmalte tømmerhus. Forseggjort med snekkerblonder og buede vindusomramninger. Bygd av Mathildus.

I seks år bor Florence og barnet i tante Klaras hus før Mathildus Emil vender hjem fra hvalfangst.

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 23. september 2009

 

Kommentarer er stengt.