Skam over standen

Jeg sleper meg opp Søsterhjemmets tunge trappetrinn. Myndige pionerer i sort-hvitt følger meg fra murveggene. Foregangskvinner som har viet sitt liv til arbeid, studier, undervisning og pengeinnsamlinger. Latt seg kalle til «en kristen kjærlighetsgjerning» for syke. Til selvoppofrelse «uten utsikt til et visst Levebrød».

Jeg er 20 år, ugift og gravid.

Forstanderinnen tar imot i sitt lyse loftskontor. En moderne kvinne; kledd i sivil, omtales med fornavn og etternavn, ikke søster, har eget kontor. Stemmen lyder vennlig, ordene ufattelige: «Du kan plassere barnet ditt på barnehjem til du er ferdig med utdannelsen din. Vi har et utmerket et, rett i borti gaten her». Klassen min har vært der på ekskursjon. Jeg ser det stille barnehjemmet, sprinkelsengene i hvitmalt metall, sykehussenger, de ørsmå bildene høyt oppe på veggene. Hører en kvinne sette kunnskap før moderskap.

Sykepleien er fortsatt føydal i sitt vesen. Vi har frivillig underkastet oss en autoritet – gitt avkall på et privatliv for et sikkert arbeid. Skolen har ikke bare ansvar for vår kyndighet, men også vår moral. En gravid elev kaster skam over standen. Det er ikke mange år siden selv en ferdigsøster ikke fikk gifte seg. (Gifte Røde Kors-søstre har sin egen forening!) Og det å vise seg i uniform sammen med en mann, uten i embetes medfør, var ensbetydende med å vanære uniformen.

Jeg fikk fullføre. Det hadde skjedd én gang før. Jeg fikk til og med plass i sykehusets barnehage. Jeg ble permittert da magen vokste seg synlig, og begynte igjen et halvt år senere. På neste kull. Et rødt kull. Taleføre og uredde jenter agiterte for rettigheter, lønn og selvbestemt abort. Bare det å holde politiske møter i elevinternatets kjellerstue var nærmest for et opprør å regne. På disse møtene vokste en ny bevissthet frem. En gryende kamp mellom kall og yrke. Et halvt års tidsforskjell – to epoker i sykepleiens historie. Pionerene kjempet for faget. Vi gikk til streik for «et visst Levebrød» – under parolen «En lønn å leve av».

Min respekt for vår aktete forstanderinne sank til bunns en vårdag for førti år siden. Antakelig miskjente jeg henne. I ettertid vil jeg tro at hun, fremsynt og uten min viten, banet vei for min og gravide kvinners rett til utdannelse.

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 10. november 2009  

Kommentarer er stengt.