Filatelisthustruer

«Spør om han har Blå Mauritius.» Den gamle kvinnen sender meg et megetsigende blikk. «Og om Quisling …».

Når vi som lever i periferien av denne antatt tørreste av alle interesser, møtes, tennes en fortrolig glød. Pussig nok er vi som regel også døtre av filatelister. Vi har vokst opp med taggemålere, luper, frimerker ”til vask” i dessertskåler, til tørk på aviser og giftmerket petroleumseter. Pappa la forsiktig ett og ett frimerke, med baksiden opp, i en lav svart skål, dryppet på eter, og som ved et mirakel trådte mørke tegn frem. Vi er familiære med ord som vannmerke, postfrisk, firerblokk og førstedagsstempel. Det sitter i fingrene våre at ethvert brev åpnes med brevkniv, pinlig nøyaktig, slik at hverken konvolutt, frimerke eller stempel skades, uansett hvor etterlengtet innholdet er, og at frimerker kun berøres med en slank spesialpinsett.

Et frimerke er en kvittering. Utstedt for første gang i Storbritannia i 1840. I Norge i 1855. Det nye var at den som sendte brevet, skulle betale for det. Tidligere hadde mottakeren gitt budbringeren en slant etter eget forgodtbefinnende.

Millioner av disse hverdagslige papirlappene er kunstverk. Vakre grafiske miniatyrer. Med utallige streker og prikker skraper gravøren frem motivet i en ørliten stålplate. Skaper et spill av lys og skygger, stemninger og uttrykk, alt etter hvor dypt og tett han lar gravstikken gå. Et avansert og tidkrevende håndverk. Fargene er poesi: karmosin, anilin, ultramarin, blekfiolett, prøyssisk blå, stålblå, olivengrå, olivengrønn, smaragdgrønn, oker, magenta, matt karmin. Et vell av nyanser.

Å snuse i min filatelists rike samling en kulturhistorisk vandring. Milepæler, bragder, tradisjoner – alt er dokumentert. Som i pappas album. Kongerekken, Camilla Collett, dampskipet Constitusjonen, folkeeventyrene, Nansen og Amundsen selvsagt, diakonissen Cathinka Guldberg, Edvard Grieg, arbeidervernlovgivningen. De symboltunge posthornmerkene: Et slynget posthorn smykket med en juvelbesatt krone. I hvert hjørne et hjul og et par fjærkledde vinger som gir assosiasjoner til de greske gudenes sendebud, Hermes, og hans bevingede sko. Verdens eldste sammenhengende frimerkeserie. I bruk siden 1872.

Men det blå feiltrykket fra øya i Det indiske hav, det som hadde sikret vår økonomiske fremtid, finner jeg ikke. Vidkun Quisling derimot. Ja, han hører, til min medsøsters skuffelse, hjemme i en komplett norsk frimerkesamling.

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 3. desember 2009

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kommentarer er stengt.