Æ sku ha gått me’ han

Vitenskap eller overtro? Rasjonell kunnskap eller irrasjonelt føleri? Diskusjonene bølger. Om englestøv, varme hender, energibaner og chakrakontroll.

En mann forteller i et radiointervju: Foreldrene hans bodde nordpå, nokså isolert, delte arbeidet på tradisjonelt vis og grodde seg sammen gjennom en menneskealder. De kunne sitte med hver sin kaffekopp ved kjøkkenbordet, se utover havet, veksle ett og annet ord. Da faren lå for døden, kom de voksne barna hjem.  Begravelseskvelden hører de, uten å feste seg ved det, moren mumle for seg selv «æ sku ha gått me’ han». Barna blir sittende og prate. Hva skal de gjøre med moren? Flytte henne til en av dem? Mannen som forteller, vil se om den gamle. Hun ligger stille, slik hun la seg, med ansiktet vendt mot veggen. Han bøyer seg ned og stryker henne over håret. Hun er død. Enken har fulgt mannen sin.

Tankens kraft. I uminnelige tider har vi visst at mennesker og dyr kan oppgi livsmotet og dø. Av sorg. Av erkjennelse av at livsløpet har nådd sin ende.

Hvorfor skulle ikke det motsatte være tilfellet? Tankens helbredende kraft.

Hjernen. Et mikrokosmos av ufattelig mange høyt spesialiserte nerveceller, sammenføyd i et nettverk av nervefibre. De «små grå» kommuniserer ved hjelp av elektriske signaler. Tar opp sansenes budskap (synsinntrykk, lyder, lukter, smaker, berøring), bearbeider dem og sender sine beskjeder ut i kroppen. Hjernen styrer hele mennesket. Er i realiteten mennesket.

Dette komplekse og finstemte instrumentet er vart for alt som skjer i oss og omkring oss. Vi får «vann i munnen», spyttsekresjonen øker, bare av matlukt. En narremedisin (et placebo) kan dempe sterke smerter når vi tror at den er en ekte medisin. Placeboet stimulerer celler til å frigjøre kroppens egne smertestillende stoffer. Denne placeboeffekten er vitenskapelig dokumentert. Vi vet at alene troen på eller forventingen om at en behandling virker, kan utløse biologiske prosesser i hjernen. Prosesser som støtter opp om kroppens evne til å lege seg selv. Intuisjon, den sjette sans, er vitenskapelig forklart som hjernes evne til å konkludere raskere enn vi kan tenke.

Det vi ikke forstår, handler ikke alltid om mystikk eller tilfeldigheter. Svarene kan være logiske og rasjonelle. Og fortsatt er vi uendelig langt fra å kjenne alle kroppens sinnrike mekanismer. Enn så lenge kan vi fundere over dette: Blir den menneskelige hjernen noen gang i stand til å forstå seg selv fullt ut?

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 30. desember 2009

 

Kommentarer er stengt.