Familieæren

Når kulda biter, snøen knitrer blåhvit og dagene er korte, er tiden inne for Johan Falkberget. Jeg kryper sammen foran peisen og leser.

Eli Sjursdotter, 18 år, lyslett og ven, eneste datter av Sjur Halgutusveen, gjeter kyrne på Rugelsjøseteren nord for Røros. Det er ufred; Danmark/Norge og Sverige kjemper på hver sin side i Den store nordiske krigen (1700-21). General Armfeldt har mislyktes med å innta Trondhjem. Under retretten omkommer tusenvis av tynnkledde og utsultete karolinere i snøstorm. Pelle unnslipper dødsmarsjen. Han streifer omkring i fiendeland, forkommen og jaget av illsinte fjellbønder.

Eli Sjursdatter og Pelle Jønsa møtes i den drømbleke sommernatten ved Rugelsjøen. Kvinnen, rød og varm i kinnene, slår ut sitt store, lyse hår, gjør seg vakker for han, sanser kun «solskinn dag og natt». De to unge rømmer og overvintrer i en bu på snaufjellet. Eli begår den størst synd, skjemmer ut seg selv, faren, ja hele slekten.

Bjørneskytter Sjur kjenner bare én vei for å sone datterens skyld. Han løsner Elis sølje, arvesølvet etter mor hennes, fra et sort kjoleliv, smelter det i grua og støper en kule. En sølvkule. Offersølvet som skal berge Halgutusveenes ære. Pelle Jønsa må dø. Om Eli skulle komme til bygden igjen, er hun uansett ikke verdig å bære søljen.

Bergstaden Røros 1807. Gunhild Jonsdatter Bonde vies til David Finne, opseer ved Kobberverket. Mot sin vilje. Tvunget av stemor. Farbror Ol-Kanelesa ber presten forhindre brurvielsa. Men nypresten Sigismund vil ikke gjøre om det hans forgjenger har bestemt. Dessuten kan han ikke utelukke at Gunhild er «et av disse lunefulle fruentimmer som attråer en ting idag og en annen i morgen».

Gunhild stritter imot. Hele veien, til den indre kirkedøren. Strir for sitt liv «Je vil før dø enn je vil det her», segner sammen. Brudekonene skjenner «Voksent kvinnfolk og bære sig åt på denne måten! Hun måtte skamme sig!» Også David, i ny uniform, får sitt «Han måtte da kunne mestre et kvinnfolk!» Raske hender løfter bruden på bena, børster rusk av kjolen, ordner kransen og føyer med makt hånden hennes i brudgommens. «Bærre sjå å få a inn i kjerka no, så bli det som det ska!» Kirkedøren slås opp på vid vegg. Gunhild gir sitt «ja med munnen og nei med hjertet».

Familienes ære forsvares. Om så med drap og tvang til ekteskap. Falkbergets diktning bygger på en rik, muntlig fortellertradisjon. Gir oss levende bilder fra den norske og kristne kulturarven …

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 23. januar 2010

 

 

Kommentarer er stengt.