Det ypperste prinsipp

Når ett prinsipp opphøyes til det ypperste, Svaret og Sannheten, da bør alle varsellamper blinke, alle alarmklokker kime. Jeg snakker om ytringsfriheten. Friheten til å si hva du vil, når du vil, og helt uten ansvar.

Da Vebjørn Selbekk i det kristne Magazinet trykket hånlige og stygge tegninger av en religions profet, ble han hyllet. Et samlet presskorps opphøyde redaktøren til ytringsfrihetens apostel. Få år tidligere hadde den israelske ambassadøren Zvi Mazel sparket i stykker et kunstverk i Historiska museet i Stockholm. Selvbekk uttrykte stor forståelse for ambassadørens hærverk. «Når betegnelsen kunst blir en forkledning for artistens eksponering av egne fordommer og hat, har man trådt over en grense», skrev han under overskriften «Hatefull kunst». Hvor var ytringsfrihetens forkjempere da? De harmdirrende innleggene som forsvarte kunstnerens rett til å ytre seg? Kunne det ha å gjøre med at kunstneren var palestinsk, installasjonen viste en selvmordsbomberske.

Redaktører, journalister og deler av «åndseliten» misbruker en tilkjempet menneskerett og bringer den i vanry. Som vikarierende motiv i en uren kamp. For å skille de opplyste fra de uopplyste, de rettenkende fra de tilbakeliggende, de gode fra de onde. «Oss» fra «dem».

Ytringsfrihet er blitt tidens løsen, en Sareptas krukke av argumenter – for de som kontrollerer den offentlige debatten. Politikere har fått en strålende symbolsak. FrP fremstiller seg som ytringsfrihetens fremste fanebærer. Mediehus og forlag et høyverdig skalkeskjul for sine næringsinteresser. Ett eksempel bare: Dagbladet forsvarte for noen år siden sexannonsene med «Ytringsfrihet for det betalte ord». Om en professor forsurer sine kollegaers arbeidsmiljø. Om du krenker dine medmennesker på det groveste. Pøs på! Presseforbundets Per Edgar Kokkvold forsikrer at «retten til å krenke er ukrenkelig».

Men nåde den som gir Fritt Ord-prisen til en filosof som høylydt og insisterende forfekter «ukorrekte» meninger (Nina Karin Monsen). Eller tilbyr taletid til en historiker som benekter Holocaust (Litteraturfestivalen, Lillehammer 2008). Eller, gud forby, ikke bekjenner seg til den hellige Ytringsfriheten. I så fall vil denne frihetens forsvarere frata deg statsborgerskapet.

Selv i et individualisert samfunn som det norske, kommer vi ikke utenom visse normer for samvær. Er det noen som lurer på hvordan barn skal lære det vi før kalte folkeskikk?

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 19. mars 2010

 

 

Kommentarer er stengt.