Du kom

Øya hviler hvit og stille. Det lave, blå skydekket og solen, som aldri bryter helt igjennom, skaper et vakkert, dempet vinterlys. Fjorden ligger tilfrosset, kun en smal råk der ferga stamper seg frem gjennom knasende isblokker.

Jeg finner min fastboende venninne på den folksomme kirkebakken. Hun gråter, ser på meg, sier bare: «Du kom». Vi blir stående og holde rundt hverandre.

I løpet av året har jeg deltatt i flere gravferder. På bygda og i byen. Jeg har kjent de avdøde lenge, nesten hele livet, men først og fremst har jeg et nært forhold til deres nærmeste. Jeg er blitt minnet om det innlysende; gravferder er for oss levende. En bekreftelse av båndene mellom oss; vi deler noe essensielt. En hedring av den døde. Men kanskje mest en markering av at jeg har min plass i fellesskapet.

Tar jeg et skritt tilbake, kan jeg se gravferden som det interessante sosiale fenomenet den er. Vi vet intuitivt hvordan vi skal te oss. Hva vi kler på oss, hvor vi sitter i kirken, i hvilken rekkefølge vi forlater den, hva vi kan snakke om og når vi skal tie. Vi ledes gjennom ritualet. Det følger en trygghet med fastheten og de gjentakende handlingene. Selv den elleville og oppmerksomhetskrevende 5-åringen kjenner det sosiale presset i farfars begravelse: mammas bestemte grep, de alvorstunge ansiktene, det fullsatte, stille kapellet. Bare et spedbarn klynker. Jentungen sitter som et lys den lange timen seremonien varer.

Byens begravelser er mindre tradisjonsbundne enn bygdas. Kleskodene mykes opp, med innslag av farger, til og med en og annen dongeribukse. Bondesamfunnets gravøl lever; vin serveres i minnesamvær, om formiddagen og midt i uken.

Kisten med barnebarnas farfar ble plassert i en forseggjort likvogn som ikke hadde vært i bruk på årevis. Trukket til den åpne graven av en kraftig gamp med lysebrun man og ragg rundt hovene. Fjellfolkets siste hedersbevisning til en gammel hestekar.

På øya fulgte samtlige (pluss alle vi som kom med de to ekstrafergene) sin sambygding den siste veien. De som ikke fikk plass inne, deltok fra kirketrappen. Ingen snudde og gikk hjem denne råkalde vinterdagen.

Svart-hvitt-bildet av den lille trekirken ved havet og den gravferdskledde sørgeskaren sitter i sinnet mitt. Snøen og de nakne, vidkronede eikene. Påminnelsen om livets forgjengelighet. Slektenes gang. Vår avhengighet av hverandre.

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 17. april 2010

 

Kommentarer er stengt.