Det forløsende ord

Tropenatten tetner rundt oss, lummer og grønnskimrende. Vi er i selskap hos et eksentrisk, amerikansk ektepar i Den dominikanske republikk. Aldri er jeg blitt så totalt oversett. Jeg står med hånden tåpelig ut i luften for å hilse, vertinnen har vendt meg ryggen. Jeg prøver å kommentere hennes tilsynelatende antikke møbler og speil, spørre om de fargesterke maleriene med lokale motiv, men hun er vekk. Brettet med velkomstdrinker feier forbi.

Det kan ikke skyldes noe vi har sagt, hverken jeg eller gemalen har åpnet munnen. Ikke er vi upassende kledd heller. Vi er riktignok de eneste europeerne; ikke fullt så støyende og overstrømmende som de storvokste og i og for seg gemyttlige amerikanerne og kanadierne.

I det flislagte kjøkkenet kokkelerer verten, en fordums diplomat. Krydrer med kjennermine, nyter vinen og sin egen stemme. Vi to outsiderne henger med som best vi kan, skåler, fotograferer, komplimenterer.

Langbordet står dekket i husets midtseksjon. Ingen vegger, taket bæres av søyler. Det er som å sitte ute. Natteluften sprer en behagelig stemning. En yngre psykolog fatter interesse for meg; vi er nesten i samme bransje og besteforeldrene hennes var tsjekkiske jøder. Verten skjenker hvitvin og serverer forretten. Suppe. Vi vet at det er kylling fordi han sier det; smaken er ingefær. Ubestemmelig kjøtt til hovedrett. Rødvin døyver ingefæren. Ingefærkake til dessert. Den utrettelige verten med ødelagte smaksløker, stadig mer lik hovmesteren i lille juleaftens «Hovmesteren og grevinnen», holder flasken tett til overkroppen, bøyer seg konverserende, sikter og skvetter, fortsatt med flasken klemt til brystet, portvin i glassene. To svarte dobermannere svinser rundt bordet.

Noen har forbarmet seg over min kjære og spurt om hans arbeid. Jeg hører stemmen hans. Stillheten etterpå, som en bryter slås av. Glass og bestikk hviler. Knutsens & Ludviksens «tusen øyne lyser mot meg» kunne ikke ha vært sannere. Ingmar Bergmans «Tystnaden». Til og med jeg, mannens kvinne, er i fokus. «I make money.»

Penger. Vår tids løsen. Stikkordet for status og makt. Gud vet hva som satte oss fullstendig utenfor. En kulturell kode vi ikke forsto? Men ingen tvil om hva som brakte oss den hele og fulle oppmerksomhet. Skar igjennom kakofonien, brøt lydmuren så å si.

Jeg venter nervøst på at han skal fortsette, men han nyter øyeblikket, lar det vare, vet å utnytte overtaket. Psykologen er den som raskest summer seg: «Could you make some to me as well …»

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 10. juli 2010

 

 

 

Kommentarer er stengt.