En ungpikes bekjennelse

Som ungpike fantaserte jeg om å bli nonne. I dypeste hemmelighet. Det ligger et katolsk kloster på Majorstuen i Oslo, Katarinahjemmet. Det hendte derfor jeg møtte nonner på skoleveien. I sine vide, mørke gevanter svevde de over fortauene, gjerne to og to, rolig og effektivt. Som storartede fugler fra fjerne land. De små ansiktene, stramt linnet i hvitt, lyste renvaskede og usminkede.

Jeg var blitt meg bevisst min egen kropp. Blitt var guttenes – og jentenes – dvelende blikk. Jeg strevde med å leve opp til kriterier jeg ikke forsto, idealer jeg ikke visste om var mine. Kjente et hemmende ubehag, en uklar fornemmelse av å være ”fritt vilt”.

Jeg forestilte meg at nonnedrakten ville beskytte meg. Gi meg frihet. Heve meg over betydningen av øyevippenes lengde og fylde, hårets fasong og midjens smalhet. I klosterhagens kjølige ro kunne jeg tumle uforstyrret med livets spørsmål. Fristilt fra skolegårdens sosiale konvensjoner og foreldrenes forventninger. Søke svar på gåten: Hvem er Lillevi. Finne den tilhørigheten og tryggheten jeg søkte. I ly av de tause murene skulle jeg lete opp min egen livsvei. Velge selv.

Jeg var en ørliten brikke i Det store spillet om kvinnekroppen. Uten å vite det. Uten å ville det. Uvitende om de religiøse, politiske og ideologiske kreftene som beskjeftiget seg med mine klær og mitt utseende. Om hvilket milliardmarked moteindustrien så i nettopp unge kvinner som meg selv. Uavhengig av vår kultur og tro. Uvitende om at jeg, og mine skolevenninner, viss vurderende øyekast jeg fryktet, var en form for barometre for samfunnets moral. En engelsk brevvenn sendte meg et par kritthvite strømper som jeg testet ut. Jo, de vakte berettiget oppsikt.

Det frie valg. Et svimlende spørsmål. En klok person har sagt at frihet er innsikt i det nødvendige. I kravene og konsekvensene. Først da mennesket forsto aerodynamikkens lover, lærte vi å fly. Når vi kjenner samfunnets lovmessigheter, er vi fri til å velge.

Jeg gikk aldri i kloster. Ikke bare den snikende erkjennelsen av at klosterets konvensjoner var minst like strenge som skolegårdens, holdt meg tilbake.

Jeg flyttet til Søsterhjemmet og ikledde meg den hvite sykepleieruniformen. Valgte ett hierarkisk system fremfor ett annet. Hvilke tilfeldigheter kunne ha lagt seg i min vei? Styrt mine skritt i andre retninger?

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 6. august 2010

 

 

Kommentarer er stengt.