Nygift hver vår!

«Det luktet Norge, når vi kom oppover kysten,» skyter Torger inn. Et fint minne stryker gjennom sinnet. Vi snakker om hvalfangsten og hjemkomsten etter måneder i isødet. Hva lukter norskekysten? Ikke så lett å uttrykke. I hvert fall noe ganske annet enn Afrikas kyster. Det må være fjæra, de vindskjeve småfuruene utover svabergene, granitten, tangen, den svarte, våte jorden der tela bryter, brånende snø som fortsatt ligger i nordhellingene.

Jeg ser for meg karen i kjeledress komme opp fra maskinrommet, fra lukten av olje og metall, akslinger og drivreimer, fra menn som lever tett sammen. Se han stå ved relingen og snuse inn hjemlandet, vite at han nærmer seg.

«Å du veit, det var tungt og mye grining når han dro,» ler Solveig. «Det var grusomt – i åtte da’er!» Så må sorgen vike for dagens krav. Fra oktober til april er den lille øya befolket av kvinnfolk, småbarn og gamle karer. Karfolkene skyter hval i Antarktis. Kvinnene regjerer hjemme, selvstendige og handlekraftige.

Med våren og lyset våkner lengslene. Kvinnene lytter ubevisst etter skutenes stolte velkomstul oppetter fjorden. Huset skrubbes fra loft til kjeller. Det dufter av grønnsåpe og slamrer i sinkbøtter og baljer. Vinduene slås på vidt gap, filleryer og sengetøy ristes og luftes. Radioen står innstilt på kortbølgesenderen. For Solveig er «Pelagos kaller Tjøme radio» signalet. Hun slipper alt hun har i hendene. Fyker ut, knyter på seg et skaut i farten. Hiver seg i båten sammen med venninnene.

En konvoi av kvinnebåter tøffer mot det svære fabrikkskipet som siger inn fjordarmen. Karene henger over rekka. Brunbarkede og værbitte. Koner og kjærester hoier og vinker. Prøver å fange den utvalgtes oppmerksomhet. Ventetiden kjennes brått uutholdelig.

Men tollerne har rangen. Mens de uniformerte sjekker «koka», svermer kvinner og unger rundt og fisker opp gjenstander fra sjøen. Ler og skynder på. Det gjelder å ha øynene med seg. Tobakk emballert i oljelerret. En spitflaske bundet til et flytelement.

Endelig! Fallrepet slenges ut. Skipssidene lever. Kofferter, skipssekker og grønne bananklaser fires ned. Kvinnfolkene klatrer ombord. Solveig minnes klatringen i fallrepet med skrekkblandet fryd. Skjelven og svimmel. Oppspilt og lykkelig. Hvordan det lange fraværet kjentes? «Vi var nygifte hver vår, humrer Torger og sender sin Solveig et ertende blikk. De har vært gift i seksti år.

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 2. september 2010

Kommentarer er stengt.