Haggarm og skøyemenn

Huggormen kveiler seg i solveggen på terrassen. Mørk og glinsende og sikksakkmønstrete. Varmer seg opp etter vinterdvalen. Dens slekt har holdt til i bergskrenten vår i uminnelige tider; det er vi som er inntrengerne her.

I gresset lurer skaumannen. Balanserer elegant på et gresstrå, venter tålmodig på at en naken legg skal smyge seg inntil. En vampyr. Biter seg fast der huden er tynn og fuktig og lett å bore seg inn i. Når den er mett, slipper den seg ned på bakken, der den skifter ham. Så er det pŒn igjen på jakt etter et nytt vertsdyr. Slik går skaumannen gjennom sin livssyklus – fra egg til larve, nymfe og voksen. Et ørlite, rødbrunt edderkoppdyr som trenger blod for å vokse og formere seg.

«Jeg har en sten i navlen,» utbrøt nabojenta forundret, «og den sitter fast… og den har ben…». Å skrekk og gru, en sten som har ben! Jenta løp hjem og ble straks lagt på ryggen, den sprellende ”stenen” bedøvd med nafta, i hui og hast, og nappet ut med pinsett. Dette skjedde tiår før skaumannen ble kjent som flått og smittespreder og fikk sensasjonsoppslag i pressen.

«På Veierland har vi haggarm og skøyemenn,» konstaterer Jade, som den selvfølgeligste ting av verden. Uberørt av skrekkvisjoner og myter legger hun et forsonende skjær over de to farligste dyrene i vårt sommerparadis. Tross alt har de sin selvskrevne plass i naturens kretsløp.

«Mamma,» jubler barnet frydefullt i telefonen, «i går så jeg en diger padde, og i dag var den blitt middagsmat!»  På skogstien, ved den bunnløse dammen, tronet padden så majestetisk, bred og gammelklok. Nå ligger den ydmyket med kroppen slukt i huggormens grådige gap. Spreller ubehjelpelig med bakbena, så gripende, så forsont med sin skjebne (slik jeg ser det, skjønt det er vel muskeltrekninger). Huggormen ligger nærmest i transe, sårbar og utsatt midt på stien. Har padden tatt knekken på ormen med sin gift? Et selsomt syn, et drama som ingen ende synes å ta. To fjerne slektninger låst sammen i et dødelig grep. (Hvis ikke padden er en ufarlig frosk, da…)

Jeg har selv hatt nærkontakt med giftslangen. I lårkort sommerkjole huket jeg med ned i min angende blomstereng for å plukke blåklokker og prestekrager, storkenebb og humleblomst. En plutselig, sviende smerte. To umiskjennelige, små huggtannsår med én centimeters mellomrom. Lammelsen spredde fra baken, ned gjennom benet, ut i tærne. En fattig trøst at huggormen er sky og bare angriper i selvforsvar.

God sommer – og hold fast ved barnets muntre dyrenavn!

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 27. juni 2012

Kommentarer er stengt.