Vi er gravide!

En lykkelig begivenhet, et nytt liv er underveis. «Vi er gravide!» jubler vordende foreldre stolt. Så rørende og troskyldig. Og likevel er det kun én av dem som bærer frem barnet, som er gravid i ordets rette forstand. Som kjenner morgenkvalmen og trettheten, magens økende vekt og hormonenes herjinger i kropp og sinn. Fødselsveene og melkesprengen. Svangerskap, fødsel og barseltid, det mest naturlige, og ikke til å unnslå, en påkjenning og risiko for liv og helse.

Når regjeringen meisler ut politikken for et «likestilt foreldreskap», skal reglene være mest mulig like for mor og far. I likestillingens navn fordeles permisjoner og velferdsgoder med matematisk presisjon. Å tenke likestilt i alle forhold mellom far, mor og barn, er et argument i debatten.

«Det er like forbudt for de rike som for de fattige å sove under broene i Paris», sa Karl Marx. Et slående bilde på hvor galt det blir å snakke om likhet og lik behandling uten hensyn til de grunnleggende ulikhetene. En taktikk for å tilsløre makt og bevare privilegier.

Selv ikke i «verdens mest likestilte land» kan vi heve oss over biologien. Hverken i 2012 eller senere. Kvinner og menn er ulike og har ulike roller i reproduksjonen. Å påpeke dette innebærer ingen nedvurdering av menns evne til omsorg. Heller ingen sykeliggjøring av kvinner.

Moren – og barnet – er i en sårbar situasjon. Dette kommer tydeligere frem i fattige områder. I utviklingslandene døde 290 kvinner per 100 000 fødsel i 2008 (FN). Nettopp det at vi har tatt hensyn til morens og barnets situasjon bidrar til at svært få fødende dør i Norge. Kvinnens behov for permisjoner og velferdsgoder må vurderes i lys av hva hun faktisk trenger, ikke hva som er «rettferdig» for mannen. En likeverdig behandling innebærer å gi moren tid og ro til å bygge seg opp etter sitt fysiske og psykiske merarbeid. Og til å amme barnet så lenge hun ønsker. Begge deler til fordel for alle parter i familien.

Og den lille – hvordan tar likestillingskampen seg ut fra barnets side. Spedbarnet, som har levd ni måneder i moren og knyttet seg til henne, skal ut i livet og lære nye mennesker å kjenne. Det trenger først og fremst trygghet, kjærlighet og å få dekket sine fysiske behov. Vi skal vokte oss vel for å gjøre barnet til et middel eller en målestokk for likestilling mellom kjønnene. Et gode – som til enhver tid skal deles likt mellom to voksne.

Tiden er inne for den gamle erkjennelsen «den like behandling er den ulike behandling» – til likestillingens fremme.

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 30. august 2012

Kommentarer er stengt.