Rettferdighet – for hvem?

«Det ligger en rettferdighetstanke bak», sier Arbeiderpartiets parlamentariske leder Helga Pedersen og argumenterer for å tillate donasjon av eggceller. ”Det er urettferdig at par kan få assistert befruktning hvis det er mannen som ikke kan få barn, men ikke hvis problemet ligger hos kvinnen”, fortsetter hun og får følge av FrP. «Å sidestille sæddonasjon og eggdonasjon vil fremme likestilling mellom infertile menn og kvinner.» Ut fra samme logikk vil AP også åpne for at kvinner kan motta ferdig befruktete egg.

Rettferdighet – et ord som smaker av likeverd og solidaritet. Et uangripelig ord med gjennomslagskraft. Påpeker du en urettferdighet, må den rettes opp. Og det straks. Et kronargument for barn som ikke får det som de vil, «det er urettferdig…» og foreldrene vippes av pinnen.

Men det finnes ingen objektiv rettferdighet. Pedersen og partifelle Stokkan-Grande bruker argumentet slik det passer dem, for å appellere til folks rettferdighetssans og legitimere sine politiske saker.

Er det rettferdig at jeg, en kvinne i 60-årene, ikke kan få barn, mens min jevngamle mann kan få så mange han vil. Eller at norske kvinner og menn får økonomisk og medisinsk hjelp til å lage barn, mens millioner av fattige barn dør. Svarene beror på hvilket perspektiv man legger til grunn. Hvem som skal likestilles med hvem.

Når politikere nå vil bøte på én «urettferdighet», påfører de andre – barna – en ny. Ved egg- og sæddonasjon brytes båndene mellom barnet og dets genetiske foreldre. Barnet kan bli ført bak lyset og holdt uvitende om disse forholdene. Eller det kan, når det når en viss alder, få vite at dets gener stammer fra fremmede mennesker. Uansett, barnet fratas muligheten til å bli kjent med sitt genetiske opphav, sine arvelige disposisjoner for karaktertrekk, fysiske egenskaper og eventuelle sykdommer. Alt dette kan bidra til at barnet opplever sin opprinnelse, familietilknytning og identitet som uklar og forvirrende. Hvordan det igjen påvirker barnets liv, vet ingen. Hvor rettferdig er det?

Nylig ble det avslørt at en dansk sæddonor lider av en alvorlig, arvelig sykdom som han har overført til flere barn. Penger og profittjag øker risikoen for feilbehandlinger som rammer barna. Hvor rettferdig er det?

Er det ikke opportunt å snakke om barnets behov og rettigheter i denne sammenhengen, Pedersen? Eller er de så ubetydelige at de må vike for din politiske idé? Hvorfor inngår ikke barnet i ditt og dine meningsfellers begrep om rettferdighet?

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 2. oktober 2012

 

 

 

 

Kommentarer er stengt.