Palestina

Palestina het landet innerst i Middelhavet på mitt folkeskolekart. I dag er kartet et annet. Inne i Israel ligger et oppsplittet og okkupert Palestina. Den ørlille Gazastripen og noen små, isolerte «øyer» på Vestbredden. 10-15 % av det opprinnelige landet.

Like fullt lyder det politiske omkvedet: «Israels rett til selvforsvar», «anerkjenn Israels grenser», «tilbake til forhandlingsbordet». Tiden er inne for et historisk overblikk.

Israels historie er historien om aggresjon, ekspansjon og egenrådighet – fra de første sionistene begynte å kolonisere Palestina på slutten av 1800-tallet, til statsminister Benjamin Netanyahus’ høyrepolitikk i dag.

I 1947 planla FN å dele det da britiskkontrollerte Palestina i to, å gi vel halvparten til jødiske, europeiske immigranter og resten til den langt større arabiske befolkningen. Sionistledelsen kjørte sitt løp. Målet var en rent jødisk stat. I 1948 proklamerte den opprettelsen Israel – på palestinsk jord og mot de arabiske folkenes vilje. Samme år erobret israelerne, gjennom det de kalte sin frigjøringskrig, betydelig mer palestinsk land enn de var tiltenkt av FN. I senere kriger har Israel lagt under seg Gaza, Vestbredden med Øst-Jerusalem og Golanhøydene.

Israel har, med Vestens velsignelse, fordrevet hundretusener av palestinere fra deres hjem, utvidet sine grenser og bygd seg opp til en av verdens sterkeste militærmakter.  Palestina er ikke fullt anerkjent som en selvstendig stat.

I dag er den lille kyststripen som er igjen av Gaza, et fengsel. Israelske myndigheter har stengt grensene og kontrollerer grenseovergangene, luftrommet og sjøveien. 1,7 millioner mennesker er innesperret på et område litt større enn Trondheim. De fleste er barn. Et fattig og overbefolket barnefengsel. Gjentatte ganger tungt militært angrepet.

På Vestbredden eter nye jødiske boligområder, veier og jernbaner seg inn på palestinsk land, splitter det opp. Den skammelige muren gjennom det palestinske området, deler byer og landsbyer i to, hindrer ferdsel og stenger bønder ute fra deres egen jord.

Israelske høyrekrefter motarbeider aktivt en palestinsk stat. Myndigheter og militære driver en systematisk og vedvarende trakassering av palestinerne. Legger hindringer for jordbruk, industri, handel, økonomisk utvikling og politisk innflytelse. Turer frem uavhengig av inngåtte avtaler, FN-resolusjoner og folkeretten. Det er til å gråte over.

Og dette er utgangspunktet for utenriksminister Barth Eides «fredsforhandlinger mellom partene».

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 5. desember 1013

 

Kommentarer er stengt.