Klassens avis – quo vadis?

«Kjøp Klassekampen!» Vi hever offensivt avisen med den flammende røde logoen. To unge kvinner, en bioingeniør og en sykepleier, småbarnsmødre, i porten til Lilleby smelteverk i Trondheim. Klokken har passert 06. Verksarbeiderne sender overbærende blikk, gemyttlige sleivspark, et og annet smil. En tynn, skranten kar er blant våre få faste kjøpere. Han holder pengene klare, bretter avisen raskt sammen og gjemmer den, lett beskjemmet, i vesken.

Arbeidsformannen kjefter og smeller. Ta med dere menighetsbladet og forsvinn, fordømte studenter, kom dere i arbeid! Ingen kjøper så lenge han snoker rundt. En morgen koker han over, hiver seg på trucken og sikter seg inn på oss i vill fart og blindt raseri.

I år er det førti år siden Klassekampen ble ukeavis. 1973 – et merkeår på veien til dagsavis i april 1977. Tiden for den glødende entusiasmen og troen på at alt var mulig. Vi samlet inn 5 631 000 kroner til kjøp av eget trykkeri. I dagens kroneverdi tilsvarende 34,1 millioner – på to og et halvt år! Vi for fra dør til dør, sto på stand, oppsøkte fabrikkportene. Solgte aviser og vervet abonnenter. I 1973 var opplaget 13 000, i 1976, et halvt år før dagsavisen var en realitet, 27 000. Naive, mulig det. Ikke desto mindre med en dyptfølt og ærlig tro på et bedre liv for menneskeheten. Avisen skulle være vårt redskap.

Klassekampen seiler for tiden i medvind. Men i hvilken retning? Nå, når «… fossilene fra 70-tallet endelig er kassert på historiens skraphaug», for å sitere en av avisens egne journalister.

«De herskende tanker er de herskendes tanker», sa Karl Marx. Blinker ingen varsellamper i redaksjonen når minister Gahr Støre omtaler Klassekampen som «et must hver dag»? Har Klassekampen skiftet ut én type partipropaganda med en annen? Gjort de herskendes tanker til sine egne? Blitt en del av det etablerte, en ordinær avis som hverken fenger eller forarger?

Klassekampen ble skapt i suveren forakt for alle bedriftsøkonomiske lover. Av titusener frivillige og ubetalte arbeidstimer. Nå er det «Øker mest» og bedriftsøkonomisk markedsstrategi som gjelder. Sånn må det kanskje være.

I jubileumsåret 2013 er min bønn til redaksjonen: Glem ikke Klassekampens stolte røtter. Min hyllest går til ildsjelene – med Stig Holmås’ «Den fineste skituren av dem alle (En historie fra virkeligheten)», 1974:

 

Nå er vi visst overalt.

 

For der,

på toppen av Hardangerjøkelen,

1862 meter over havet,

står en ung mann

og selger Klassekampen.

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 30. april 2013

One Response to "Klassens avis – quo vadis?"

  1. Så sant, så sant. Mange gode spørsmål.
    Hilsen Steppeulven, en av de angivelig enøyde «… fossilene fra 70-tallet som endelig er kassert på historiens skraphaug», og som slutta å lese Klassekampen da hetsen blei for drøy.