Blad fra hytteboken

Morgenbad før øya våkner. Strekke søvnen ut av kroppen i lange, myke tak, nyte det klare, salte vannet mot naken hud. Jeg øyner jordklodens krumning i horisonten, holmer som svever i morgenlyset. Hvilken lykkestund! Bare å være til, i en ørliten, fredfull bukt, la den løfte min dag. Berike mitt liv.

Barnet danser barbent over glattskurte, solvarme svaberg. Forserer revner og steiner brakt hit med isen for titusener av år siden. Min barndoms sommerøy er blitt mine barns – og mine barnebarns. Grepet av historiene, miraklene i strandkanten, markjordbærene, rådyrene, den hule eika og tryggheten i det stadig tilbakevendende, skaper de sitt eget sommerunivers. I fryd og undring over alt som er slik det alltid har vært.

Sara, 9 år, studerer hyttebøkene. Opptegnelser over dyr vi har sett, krabbefiske, is og bading. År etter år. Om rugdas karakteristiske «onk-onk, uiiit-uiiit», når den ved solnedgang flyr sine lovmessige runder lavt over vår lille odde.

Når solen går ned, fyrer jeg opp i utepeisen og henter den greske mytologien. Sara serverer saft og kjeks med brunost, oppskåret agurk og vannmelon. Balanserer det store brettet ut på terrassen og brer ut to pledd.

Jenta skriver en tekst for meg; mitt sinn er fylt av alt annet enn avisens deadline.

Om kvelden sitter mormor og Sara ute ved peisen og leser om helter og monstre på himmelhvelvingen. Det er en veldig voldelig bok faktisk. Vi nyter lukten av friske planter, jord, skog, salt og bål. Men hvor er rugda?

Vi ser over speilvannet og på robotgressklipperen til naboen som lyser med en grønn flekk. Mormor tenker tilbake på den tiden da hun svømte i morilden. Hun har lært sitt flittige barnebarn å svømme – både på ryggen og på magen! Sara har tråkket på steiner og blitt

 klypt av krabber og brent av brennmaneter, men hun er så modig at hun ikke bryr seg om det.

Jeg har fått en venn som heter Bjørnar. Han er en liten, tam gulspurv. Han er veldig lubben. Jeg er livredd for insekter og krabber og alle dyr som er større enn meg selv!

Kaprifolene til mormor dufter så godt om kvelden. Flaggermusene flagrer lydløst over hodene våre. Vi venter på at villdyrene skal komme.

Oppildnet og fornøyd vender hun seg mot meg: «Er det noe mer du vil si til … Norge, mormor!» Hvorpå hun resolutt føyer til et par strofer hun har lært utenat fra Jack Londons «Når villdyret våkner»: Nå springer nomadenes gamle lengsel, til angrep på vanenes stive stengsel, som sol gjennom tåke og vind fra sky – villmarken kaller på ny.

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 18. juli 2013

Kommentarer er stengt.