Kjærlighet

Et strålende gjenkjennelsens smil lyser opp i min venninnes ansikt. Jeg ønsker i hvert fall å tro at hun kjenner meg igjen. At hun er glad for å se meg. Selv om det er flere år siden hun husket mitt navn. – Du og jeg, ler hun bredt … og lar det bli med det.

Han er aldri langt unna. På den yrende badestranden gir han et håndkle i hendene så hun kan dekke seg, mens han knapper av henne bikinitoppen og lirker på behåen. Diskret og naturlig. Kler henne i sterke, klare farger. Enkle, elegante plagg. Øredobber i sølv og lilla emalje ringler fra øreflippene. Håret er nyklippet og velstelt. Hun står på svaberget, like strålende som jeg er vant til å se henne. Slik hennes smak og stil har vært fra vi begge var ungpiker.

Alzheimers sykdom. Rammer så nådeløst. Unaturlig mange hjerneceller dør uten at legevitenskapen kan forklare hvorfor. Langt mindre avverge at det skjer. Hukommelsen svekkes. Det samme gjelder evnen til å tenke, lære og utføre dagliglivets oppgaver. Den syke blir ubønnhørlig mer og mer avhengig av hjelp og stell. Endret personlighet, aggresjon og angst kan følge. Til sist fører tapet av hjerneceller til at systemer i kroppen bryter sammen, og pasienten dør.

Jeg ser at han er sliten, øyelokkene er tunge, ansiktet dratt. Som alltid litt rufsete, godmodig og åpenhjertig. Vi snakker om solskinnet, barnebarna, året som har gått. Han balanserer beundringsverdig mellom å føre en alminnelig samtale, og å gi henne rom. Tier, lytter til hennes løsrevne utbrudd, kommenterer dem liketil og tålmodig.

Neste gang jeg møter min venninne, er enda flere ord borte. Erstattet med uforståelige lyder og tøyseord. En og annen setning ytrer hun korrekt og fullstendig, men i totalt meningsløse sammenhenger. Gjenkjennelsen er borte. Hun smiler blidt til meg, men jeg kan ikke tro at jeg lenger har en plass i hennes minne.

Vi står på fergeleiet på vei til øya. – Ta på deg de skoene, sier han og peker. Hun ser på de solide høstskoene i bilens bagasjerom, på meg, sjøen, bilen igjen, stamper lett med føttene. Følger tankene hennes en bane? – Ja, ta på deg de skoene. Entydige, rolige instruksjoner. Igjen og igjen. Og endelig bøyer hun seg frem og skifter sko. Han bærer bagasje og setter de lette reiseskoene i bilen.

Kjærlighet og lojalitet i gode og vonde dager. Livet igjennom. Ville hverandre vel. Han tar hånd om hele hennes liv. Vet hun hvem han er? Kjenner hun hans navn?

– Snill mann, ler hun plutselig, henvendt mot meg, og stryker hånden over bakhodet hans.

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 9. desember 2013

Kommentarer er stengt.