Blomsterengene

Solen har snudd! Jeg lukker øynene og drømmer meg tilbake til min barndoms blomstereng. Kjenner den søte angen av blomster og solvarm muld. Sanser fargespillet – alle nyansene av rosa, fiolett, purpur og blått, sjatteringene i hvitt, gyllent og grønt. Duvende og frodig. Jeg sitter på huk blant tjæreblomster, engsmeller, humleblomster, hanekam, storkenebb, rødkløver, smørblomster, prestekrager, blåklokker, marikåpe og tiriltunge. Plukker favnen full. Lever med i et summende og kravlende og taslende eventyr, i pust fra florlette vingeslag og fjerne fuglefløyt.

Tilhører jeg den siste generasjonen som minnes en blomstereng?

Blomsterengene er skapt av bondens arbeid gjennom flere hundre år. Den gang da gresset ble slått, hesjet og brakt i hus som vinterfôr til husdyrene. På min barndoms eng dro hesten Tobias slåmaskinen mens Torger holdt tømmene. Enda tidligere slo kystbøndene sine små teiger med ljå. Tett oppunder trær og steingarder. Hvert strå var verdifullt.  Slåttemarkene ble ikke gjødslet, så jorden pintes ut. Fra de skrinne markene forsvant det kravstore gresset, og de nøysomme markblomstene fikk utfolde seg.

Nå er det kraftfôr som gjelder. Næringsrik, lettfordøyelig og spesielt tilpasset hver dyreart. Ferdig levert på døren fra produsenten.

Naturen tar slåttemarkene tilbake. Utover 1950-tallet kom nye og mer effektive driftsformer i bruk. De gamle teigene ble lenge liggende forlatte og åpne. Men når buskas og krattskog først får fotfeste, gror kulturlandskapet fort igjen. I Norge og ellers i Europa er nesten all slåttemark gått tapt.

Myndighetene har gitt slåtteteigen status som utvalgt naturtype. Det sikrer den et eget vern etter naturmangfoldloven. Vernet skyldes ikke bare naturtypens blomsterprakt, men dens mangfold av sommerfugler, insekter, edderkopper, meitemark, fugler og smådyr. Så mange sjeldne og utrydningstruete arter trives i blomsterengene, og i hverandres selskap.

Det som engang var et livsnødvendig slit, er blitt en frivillig syssel for engasjerte miljøvernere.

Min blomstereng henger på galleriveggen. Skimrende i hvitt månelys, så lett og skjær, avgrenset av en dunkel steingard. Et lite oljemaleri, malt i 1887 av den unge Edvard Munch. Familien leide et sommerhus på Veierland. Edvard streifet ute alene om nettene, til familiens engstelse. Tante Karen skrev senere til Edvards søster Inger om denne tiden: «Du vet på Veierland, hvor det var fælt når vi ventet».

Med «Blomstereng på Veierland» ønsker jeg dere et godt nytt år!

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 2. januar 2014

 

 

Kommentarer er stengt.