Maktens ansikt

Bent Høie var min helt! En mann med helsepolitiske meninger langt på vei sammenfallende med mine egne. Med fornuftige synspunkter og på den svake parts side. I min naivitet hadde jeg tro på denne Høyre-mannen.

Men nå er det makten det står om. Viktigere enn tidligere synspunkter og all saklig argumentasjon er kampen om taburettene. Viktigere enn legers samvittighet og omsorgen for fortvilte, gravide kvinner. Solbergregjeringen trumfer igjennom en reservasjonsordning for fastleger som ikke vil henvise til abort. Ene og alene for å sikre sin posisjon.

En særordning for leger som ikke selv vil bære omkostningene ved å følge sin samvittighet. Pasifister går i fengsel for sin overbevisning, mens reservasjonsleger skyver belastningen og merarbeidet over på sine pasienter og kollegaer. En lege som finner abort etisk forkastelig, bør følge Høies oppfordring fra tiden før han ble helseminister: «Ta abortkampen i det åpne rom, ikke på legekontoret og bytt jobb.» Men et godt betalt dagarbeid på kontor er kanskje mer attraktivt enn turnusarbeid i sykehuskorridorene?

En ordning med så mange forbehold at det er vanskelig å se hvordan den kan fungere i praksis. Kommune etter kommune melder at en reservasjonsordning vil gi økt byråkrati og ressursbruk og et dårligere offentlig helsetilbud. Om ordningen blir vedtatt, vil de ikke inngå kontrakter med leger som reserverer seg mot deler av jobben. Mange kommuner sliter med å skaffe leger i det hele tatt. Har de råd til å si nei til en reservasjonslege?

Før valget var Høyre mot en reservasjonsordning for fastleger. Det er fortsatt mange Høyre-medlemmer og velgere. Når Stortinget skal behandle ordningen, hentes partipisken frem. På tross av Høyres lange tradisjon for å fristille sine representanter i verdispørsmål, og særlig når det gjelder abort. Ikke så i denne saken. Det slo Høyres parlamentariske leder, Trond Helland tidlig fast. Her gis ingen åpning for Høyre-representanter til å stemme mot partiledelsen og etter sin egen overbevisning.

Bent Høie har i løpet av få måneder sunket fra å være en politiker som nøt respektert langt utenfor sitt eget parti, til en ynkelig figur. Ingen (ikke engang Høie selv) kan tro at reservasjonsmulighet er «noe helt annet» enn reservasjonsrett. Drevet fra skanse til skanse konstruerer ministeren stadig nye forklaringer og formulereringer. Velger sitt sete ved maktens bord fremfor det redelige.

Var det ikke nettopp samvittighet og egen overbevisning denne saken skulle handle om …

 

Lillevi Berg Kristoffersen
Klassekampen 27. mars 2014

 

Kommentarer er stengt.