To piker på motorsykkel

To unge kvinner, knipset idet de kjører ut av Brennerpasset. Ansiktene, skikkelsene, landskapet – hele bildet utstråler en forventningsfull og trygg glede.

Else i førersetet, de sterke hendene hennes hviler på styret. Med én fot i bakken støtter hun motorsykkelen. Brit på baksetet, litt unnselig, sjenert, lent mot storesøsteren. Begge er kledd i behagelig vide og solide kjørenikkers, rutete ullstrømper og brune snøresko. Else i oppkneppet skjorte og kjørejakke. Om håret har de viklet et hvitt skaut, knyttet i nakken.

Motorsykkelen, en Norton 750 kubikk, står i hagen når Else har bestått examen artium. En gave fra far. En tung sykkel. Motoren, eksospotten, det lange eksosrøret, wirere, skruer og muttere; all den karosserifrie mekanikken avskrekker ikke jentene. Hjulene er kraftige med solide eiker og dekk. Lykten et fortrolig øye. To sykkeltasker, en lerretssekk surret fast bakpå og et regntrekk, eller er det en presenning, på styret, er deres bagasje.

Else og Brit kjører alene fra Trondheim til Roma og tilbake, nærmer 500 mil. Året er 1935, de er 20 og 18 år. Yndige og feminine, ukonvensjonelle, røffe og uredde.

Sykkelen har klatret opp gjennom Alpemassivet som deler Europa, på svingete og smale fjellveier, gjennom mørke, rått tilhuggete tuneller. Så åpner landskapet seg, varmen slår mot dem, Brit har rullet genserermene opp på skuldrene. Mot syd hvelver den italienske himmelen seg blekblå og soldirrende. Ranke, flaskegrønne sypresser hilser velkommen. De kjenner den stoltheten og forventningen som Edith Södergran så vakkert har formulert: «Triumf att leva, triumf att andas, triumf att finnas till!»

Først da fotografiet, tatt av en tilfeldig forbipasserende, dukker opp etter kvinnenes død, får jeg kjennskap til historien. Faller i tanker over hvilke tilfeldigheter og valg som avgjør vår livsvei.

Else Fossum Dahl, min kjære svigermor, en av så mange underkjente kapasiteter. En foregangskvinne. En motorsyklist, i en tid da kvinner sjelden har førerkort, en av de første kvinnene som studerer arkitektur ved Norges tekniske høyskole, og en lovende malerinne. En kvinne som velger «livet fremfor kunsten» fordi hun vet at ekteskap og barn ikke lar seg forene med et kunstnervirke.

Inn i den tradisjonelle kvinnerollen tar hun med seg sin styrke, sitt mot og sin selvstendighet. Bevisstheten om egne valg. En bevissthet hun bringer videre til sine etterkommere.

Hun kjørte motorsykkel gjennom Europa, og hun finner alltid siden sin plass i passasjersetet, ved sin manns side.

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 9. august 2014

Kommentarer er stengt.