Den hule eika

Et eldgammelt tre vokser i min barndoms skog. Et trolsk tre. Vakkert og staut. Bladverket siler sollyset, fra gyllengult til dypt flaskegrønt. Barken pakker seg knudrete og mosegrodd rundt stammen, der den ikke er slitt av og blottlegger den glatte, lyse veden.

Nede ved bakken sprekker stammen opp, åpner seg mot treets gåtefulle indre, en hule der det anger av svart jord og fuktighet, myldrer av småkryp og – vokser penger. En barnehånd strekker seg nølende inn, siler forsiktig muld mellom fingrene, og der – en femtiøring, et kronestykke!

Pengetreet følger med tiden. Nå gror det 10-kroner og 20-kroner i sitt hjerte. Ja, i påsken kan det enda legge påskeegg proppfulle av godsaker.

Sannelig om jeg vet hvor mange vi er som tror oss alene om å kjenne «Den hule eikas» hemmelighet. Som hegner om pengetreet og grøsser når en motorsag hviner gjennom skogen, eller trærne svaier og knaker under høststormene. Som om det er våre egne røtter som er truet.

Hvilken lykke da jeg oppdager at selv /regjeringen/ har innsett de hule eikenes verdi. Har oppnevnt dem til «Utvalgt naturtype», kartlegger dem og utarbeider forskrifter. Gir dem et særskilt vern. Det skulle bare mangle! Disse flere hundre år gamle majestetene. Vertskap for insekter, sopper og lav, omkring 1500 forskjellige arter, sjeldne kryp som har spesialisert seg på eik og står i fare for å bli utryddet.

Jeg måler stammens omkrets, over to meter, banker – og får hule svar, kikker inn gjennom glipene. Ingen tvil, pengetreet oppfyller naturmangfoldlovens krav til «hul eik». Dilemmaet er: Skal jeg risikere treets hemmelighet for et noe uklart vern, eller stole på at treet klarer seg selv.

Jeg veier farene og tar mitt valg; skriver, fotograferer og rapporterer til rette myndighet. Venter spent på rosende ord om prakteksemplaret i Vestfolds gjengrodde kulturlandskap, og om mitt miljøengasjement. Undres over tiden det tar.

«Kjære Lillevi,» endelig kommer eposten! De rosende ordene, og, i vennlige ordelag: «Treet du sendte oss, er en ask…» En ask! Kjenner ikke jeg min egen eik bedre enn noen byråkrat. Jeg slipper gryter og sleiver og løper til skogs. Og der, tett inntil eventyrtreet, skjult av kratt, rager en ekte eik, brer sin vide krone over «Den hule eika», skaper illusjonen som har overlevd i generasjoner.

«Den hule eika» bevarer sitt navn og sin magi, som om ingenting har hendt. Lar svartspettens trommevirvler hamre gjennom sommerkveldene. Skattekammeret har grevlingen overtatt.

Klassekampen 18. september 2014

Kommentarer er stengt.