Livets tilfeldigheter

«Vi skal kanskje dø sammen.» Jeg lar blikket gli over mine medpassasjerer. En samling mennesker, tilfeldig ført sammen, fremmede for hverandre. En vinge kan falle av på grunn av materialtretthet, et fugletrekk flakse inn i turbinene. Som et av skjebnens, eller tilfeldighetenes, luner. Et gufs av den gamle flyskrekken røsker i meg.

Ordene er ikke mine. Jeg kan ennå høre foredragsholderens stemme, så udramatisk og konstaterende, som om hennes utsagn er det mest selvfølgelige av verden. En digresjon bare.

Kvinnen pendlet mellom Stockholm og Bergen. Hver mandag morgen stimlet de samme passasjerene sammen på Arlanda flyplass. Hun iakttar dem, slik jeg selv ofte gjør når jeg sitter på en flyplass. Dresskledde forretningsmenn, tilsynelatende travle og selvhøytidelige. Et eldre par, hun lar tankespredt fingrene, med nylakkerte negler, leke i håret hans, vise seg frem. Søvnige og sjaskete ungdommer på hjemvei etter en nattflyging fra fjerne himmelstrøk. Jeg knytter uvegerlig bånd til disse ukjente. Hver av dem trer ut av rollen som tilfeldig passasjer, og frem for meg som en pappa, en ektefelle, et barnebarn. Vi skal kanskje dele livets avsluttende øyeblikk. Og de vet det ikke.

Foredragsholderen snakket om sin forskning i angst. Angst for døden og hvordan sykepleiere kan bistå sine pasienter. Om hvordan vi forholder oss til dette eneste helt forutsigbare i livet. Jeg husker ikke foredraget, bare den nøkterne konstateringen av livets uforutsigbarhet. «Herrens veier er uransakelige,» som bibelen trøster de troende.

Det helt sikre og det helt usikre bor i hver eneste av oss. Følger oss gjennom livet. Vi vet at vi eldes, dag for dag, men ikke hva det vil innebære. Vi vet at vi skal dø, men ikke når og hvordan. Vi må leve med at livet og døden forutsetter hverandre. Det er skrevet bøker om dette.

Den britiske forfatteren og filosofen Thomas Carlyle (1795-1881) plasserer oss i den store sammenhengen: «Et liv – et glimt av tid mellom to evigheter». Et vakkert bilde. Betryggende. Vårt korte liv innrammet av noe større, et hele utover oss selv. Et univers vår hjerne ikke er i stand til å fatte omfanget av.

Denne fredagen skulle forskeren hjem til Stockholm. Møte igjen passasjerene på Flesland lufthavn i Bergen. Hun betrakter dem, vennlig, som gamle fortrolige. Fortsatt ikke på hils. Potensielle skjebnefeller. Mennesker hun i løpet minutter kan styrte i døden med.

Mitt fly tar av en halvtime senere. Vi kom begge trygt hjem. Også denne gangen.

God jul!

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 23. desember 2014

Kommentarer er stengt.