Et lite tøystykke

«Hvor kommer du fra?» Kvinnen dumper ned ved siden av meg på en benk på Oslo Sentralstasjon. Henvender seg liketil og vennlig, som om vi er gamle fortrolige. Åpner for en hverdagslig samtale.

Det tar litt tid før jeg forstår. Dagen er grå, med yr og rå trekk fra fjorden. Jeg har surret skjerfet rundt hodet og halsen, et vakkert, fargerikt skjerf, kjøpt i Paris. Glidelåsen i min sorte, knelange kappe har jeg trukket helt opp. Den ukjente kvinnen oppfatter meg som en landsmanninne fra Iran.

Jeg bærer skaut. Som dronningen av England. Som min mor, mormor og svigermor gjorde. I sin tid et vanlig og praktisk plagg her til lands. Mitt nye bekjentskap tror knapt sine egne ører. Som vi ungpiker gjorde i 1950-60-årene. Vi fulgte våre underskjønne idealer, Sophia Loren og Audrey Hepburn, og knyttet pastellfargete nylontørklær under haken.

Men ikke dagens selvhøytidelige politikere. Trine Skei Grande (V) og Marit Nybakk (Ap) takker nei til en innbydelse fra Irans nasjonalforsamling. Begrunnelsen er at de under besøket må bære et tøystykke over håret. Respektere landets skikk, hvor omstridt den enn er. Skei Grande opplever det krenkende. Vet hun hva krenkelse er?

Formelle og uformelle kleskoder finnes overalt. Vår nasjonalforsamlings protokollhåndbok sier at «representantene forventes å kle seg med respekt for nasjonalforsamlingen». Skei Grande og Nybakk har åpenbart ingen problemer med «drakt med skjørt eller bluse, eventuelt kjole med jakke, samt lukkete sko og diskret sminke». Ei heller med at jeans og t-skjorter bør unngås, og buttons og andre symboleffekter ikke aksepteres.

Forrige uke slapp NRK til Maryam al-Khawaja. En ung kvinne som kjemper for demokrati og menneskerettigheter i sitt hjemland Bahrain, en øystat i Persiabukten, rik på olje og militær venn med Saudi-Arabia og USA. En klartenkt, veltalende og uredd kvinne. Moderne kledd og sminket og med håret dekket av et elegant, tettsittende hodeplagg. Jeg kjenner ikke al-Khawajas motivasjon for å dekke håret. Men jeg ser en kvinne som ikke lar seg kue, som står rakrygget i en viktig og farefull kamp for sitt folk, i realiteten for oss alle.

Et tøystykke – for en kraft og symbolverdi det tillegges. Som tradisjonsbærer eller tvangsmiddel, som markør for kulturelle røtter og religiøs tro. Stolthet eller fornedrelse, vane eller protest, ærbarhet eller sensualitet – alt i et lite klede. Så omstridt at selv barnebarnet, når vi møter hennes venner, instruerer: «Ta av deg hijaben, mormor!»

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 5. februar 2015

 

 

 

 

Kommentarer er stengt.