Et par røde sko

«Se på de nye skoene mine!» Jeg strekker bena frem. Sommerbrune legger, hvite halvsokker – og karminrøde sko. Vårlette sko med symmetrisk perforert overlær, smal ankelrem og spenne. Skinnende rene og ubrukte. Aldri har jeg hatt finere sko.

Det blir med ett stille. Luften i salongen under dekk er tett. Eimer av svette og motorolje. De langsgående mahognibenkene er fullsatte. Passasjerene har stuet vesker, kurver, poser og grå, velbrukte ryggsekker inn under benker og bord. Teller opp slantene av utenlandske valuta. Enkelte kolli er skubbet lengst unna.

Jeg sanser mors nervøse fikling med håndvesken og pappas skyldbetyngete sukk. De vekslende blikkene.

Det er etterkrigsår og varemangel i Norge. Myndighetene har, for å sikre en fordeling av godene, innført rasjonering på en mengde varer. Kaffe, te, sukker, brød, fett, sjokolade, kakao, kjøtt, flesk, egg, melk, melkeprodukter, grønnsaker, alkohol, tekstiler og sko er varer man bare kan kjøpe sin tildelte rasjon av.

Heldig er min familie som kan entre ferga i Skjærhallen på Hvaler og tøffe til Strømstad. Jeg kjenner en kribling ved å følge den ruten pappa hadde fulgt under krigen, da han seilte ettersøkte nordmenn til Sverige.

Nå går det mot påske og høysesong for grensehandel. Vi handler som aldri før. Fra å være et samfunn med knappe ressurser har Norge blitt et overflods- og forbrukersamfunn. Det tok av da vi fant havets sorte gull og ble en oljenasjon. I dag kjøper vi varer og tjenester for minst dobbelt så mye som da oljeeventyret startet tidlig på 1980-tallet. I 2012 kjøpte en gjennomsnittshusholdning varer og tjenester for 435 000 kroner.

I 1940- og 50-årene reiste vi til Sverige for å skaffe oss nødvendighetsartikler. Varer vårt utarmete land ikke kunne by på. Et par barnesko var luksus. I dag har vi «alt», og vi strømmer utenlands etter mer. 14 milliarder kroner la vi igjen sist år på dagsturer til utlandet. Ny rekord.

Det er toll på sko. Foreldrene mine har pakket mine tunge, brune snøresko nederst i sekken og tatt på meg de nye. Et fattig smugleforsøk.

Tollbetjenten fyller rommet foran min lille familie med myndighet og udiskutabel autoritet. I stram uniform med gullsnorer. Han bøyer seg frem. Beundrer barneskoene som vipper muntert opp og ned mot han. Jeg minnes gleden og stoltheten – og en vag, uklar fornemmelse av at noe er galt. Så kjenner jeg den fremmede mannsneven ruske meg i håret. Hører stemmen hans, henvendt til passasjeren ved siden av: «Har De noe å fortolle?»

 

Lillevi Berg Kristoffersen

Klassekampen 21. mars 2015

Kommentarer er stengt.