Kollektivet Bergsligata 13

Kollektivet Bergsligata 13
ISBN 978-82-300-1629-9
Innbundet, rikt illustrert, 303 sider.
Pris kr. 398 –

Bofellesskap blir stadig mer populært. Endrete familiemønstre og økende miljøbevissthet motiverer til nye måter å tenke bolig på. Boken forteller Norges lengstlevende bokollektivs historie, sammenfatter dets kunnskap og inspirerer til nye fellesskap. Den reflekterer over hvilke faktorer som bidrar til å lykkes, og hvilke fallgruver man kan falle i.

 

Du kan kjøpe eller bestille boken:
– i alle bokhandler og nettbokhandler
– av meg: lillevi@lillevi.no

 

 

Fra boken:

I denne bygården i Trondheim hadde 17 unge mennesker etablert et fellesskap. Fulle av energi, pågangsmot og idealisme gjøv de løs. Planla, finansierte og organiserte. Pusset opp på dugnad, fra kjeller til loft. Diskuterte, holdt husmøter, fattet vedtak og ga ut sin egen avis med det megetsigende navnet Tretten. De bygde det som skulle bli Norges største og lengstlevende kollektiv. En formidabel oppgave!

Et barn av sin tid. Den glødende entusiasmens og mulighetenes tid. Tiden for de gjennomgripende samfunnsomveltningene og de personlige overvinnelsene. Ingen sak er for liten. Ingen for stor. Fra lokale saker i nabolaget til de verdenspolitiske. Alt er mulig!

Vi kunne, som Dag Solstads gymnaslærer Pedersen, ha syklet på vannet. «Det var ikke så vanskelig, bare man kaster seg ut i det, og er klar over at det er vann og ikke vei du kjører på. Det gjelder å utnytte motsigelsen mellom hjul og vann, samt at man for all del må stille seg totalt likegyldig til tyngdekraftens herjinger.» Hva var vel det å bygge et kollektiv i et slikt perspektiv!

I 45 år har vel tre hundre små og store mennesker levd opp til kollektivets opprinnelige visjon – en billig, sosial og fornuftig måte å bo på. Nesten som normale folk! Skapt et hjem gjennom arbeid og diskusjoner. Glidd inn i bybildet.

– Folk så på oss med interessert skrekk, har Jon Lund, en av grunnleggerne fortalt. – ­­Men vi var aldri et løssluppent hippiekollektiv. Vi var gjennomorganisert og skikkelig fra første stund.

De grunnprinsippene husmøtet diskuterte seg frem til tidlig i 1970-årene, la rammer som fortsatt står ved lag. En god balanse mellom det private og det kollektive er den ene pilaren som holder minisamfunnet oppe. Et praktisk, gjennomdiskutert og tydelig regelverk er den andre. Regler som gir forutsigbarhet og forebygger konflikter. Disse to pilarene har formet dagene og vært tema for utallige diskusjoner. De har stått imot høyrebølger og individualistiske strømninger.

 

Stol på egne krefter!

Utrustet med verktøykasser og provisoriske byggelamper, kaffe på termos, matpakker og røyk inntar kvinner og menn sin nyervervete bygård. Studenter og akademikere i kjeledresser og arbeidstøy. Ingen av dem er håndverkere. Jon har riktignok vært speider, Tore studerer arkitektur og Hans, ingeniøren, har hatt sommerjobb som snekker. Struttende av energi og en usvikelig tro på egne krefter gyver de løs. – Og muligens litt naive, oppsummerer Ulf i ettertid.

En smittende dugnadsånd gjennomsyrer huset. Så fort arbeidsdagen er slutt eller forelesningene over, hiver gårdeierne seg på syklene, suser ned Høyskolebakken, tråkker langs Nidelven, tar trikken fra sosialskolen på Lade, lærerskolen, arbeidsplasser i byen, ut til Ila. Det haster, det haster! 17 mennesker skal i hus.

Langtrukken, sår knirking fra plankebord som rives løs. Håndsagenes rytmiske gnaging. Latter og arge utbrudd. Hammerslag og plutselige, illevarslende drønn. Huset dunster av terpentin og maling, trevirke og murstein. Blå kjeledresser, lagerfrakker og side, hvite kitler er dagligantrekket. En rullings i munnviken, støv i luften. Ikke ett minutt får gå til spille. «Arbeid effektivt, hold orden og vis forsiktighet i bruk av verktøy og materialer» lyder parolen.

Nålefilt er kronen på verket når et rom står innflytningsklart. Da er det fest – nålefiltfest! Tente stearinlys i tomflasker, pils og Norsk rødvin til seks kroner flasken kommer på bordet. Gulvbelegg av nålefilt er tøft og billig, demper skritt og luner i en gammel murgård. Gir et snev av luksus. Boligbyggelaget beslutter å kjøpe inn nålefilt til hele huset. Å kjøpe alt under ett, i samme farge, er mer økonomisk enn at hver enkelt skal velge selv. Grønn nålefilt til alle gulv blir vedtatt!

Jon fører forhandlinger med Rieber & sønn, et Bergensfirma og en stor leverandør av gulvbelegg. Etter en brevveksling med leverandøren får boligbyggelaget til slutt et godt tilbud på cirka 800 kvadratmeter nålefilt. 800 kvadratmeter – nok til å dekke en liten fotballbane! Nå gjenstår bare å undertegne kontrakten.

 

Stormsuppe og gråtende lam

Ytterst på Finnmarkskysten, nordøst mot Nordishavet, i Vardø, ligger Oddvars barndomsland. Herjet av fem års krig. Moren var husøkonom før hun giftet seg, en driftig husmor. Allerede som guttunge fikk Oddvar en dyp respekt for mat. Maten var Guds gaver og ble behandlet med verdighet og respekt. – Ho mor var veldig nøye med at maten sku serveres vakkert. Og at maten sku vær vakker. Det var ingenting som het å ikke like mat, og det kom aldri på tale å ikke spise opp. Knapt et fiskebein ble kastet; det folk ikke spiste, spiste dyra.

– Henriette Schønberg Erkens store kokebok er uovertruffen, roser Oddvar. – Det finnes ikke bedre. For ikke å snakke om til bruk i kollektiv, alle oppskriftene er til åtte personer, det var bare å fordoble. Men anekdoten om Oddvar som, med stor innlevelse, leser oppskrifter fra Schønberg Erken høyt for barna, må han dessverre avsanne. Det må ha vært historien om bestemoren. Under krigen, da det ikke fantes lesestoff og bibelen var utlest flerfoldige ganger, leste bestemoren kokeboken halvhøyt for seg selv. – Da kom tåran, forteller Oddvar kjærlig. – Bestemor hulka og tenkte tilbake på tiden da hun kunne gå i butikken å kjøpe det hun trengte.

Oddvar og ungene dekker langbordet i fellesstua med flid. Tallerkener, bestikk, glass – alt står på nøyaktig på riktig plass. Ungene brettet serviettene, helt presist. Om søndagene kan Oddvar slå til med en trerettes middag. Bestikket ligger i den rekkefølgen det skal brukes, fra ytterst og innover mot tallerkenen.

– Jeg kjenner to menn som ligger på sengen og leser kokebøker! Roald Bjerke siterer sin svigerinne, Else. Brødrene Roald og Ivar har kokkelert siden de var guttunger. Roald debuterer som fellesmiddagskokk 8. mars 1985, på selveste kvinnedagen. God gammeldags og selvfølgelig hjemmelaget fiskegrateng står på menyen. Få ting gleder Roalds hjerte mer enn at titalls mennesker sitter rundt et bord og nyter maten hans i andektig taushet. Nyter så de glemmer å snakke, glemmer tid og sted. Gryteretter, steker, fiskeretter, oftere fisk enn kjøtt. Posesaus er bannlyst, uansett hvor mye fløte, brunost, tyttebær og andre godsaker du rører inn. – Gjestelisten var alltid lang når jeg hadde søndagsmiddagen, humrer Roald fornøyd. – Jeg er god til å lage mat til mange, små intime middager kan jeg ikke noe med. Timene på kjøkkenet er ren avslapning og glede.

Kakene kommer på bordet. Kari Hustad blir blank i blikket bare hun tenker på dem. Kameliadamen, Hvit dame, Charlotte Rousse. Charlotte Rousse – så imponerende å se til, så, ifølge kokken, lekende lett å lage. En sikker suksess. Det er bare å bake en rullekake, med bringebærsyltetøy, bringebær smaker best, skjære den i skiver og kle en stor bolle innvendig med rullkakeskivene. Lage fromasj av gele og pisket kremfløte, helle fromasjen i bollen, la alt stivne og vippe kaken ut. Voila!

Det bugner av nøttebunner, sukkerbrød, pærer marinert i Cointreau, pisket kremfløte, syltetøy, revet mørk, kokesjokolade. Lag på lag. Marsipanlokk, eggekrem, sjokoladeglasur, sjokoladen smeltet i vannbad på ekte vis. Ingen teller kalorier!

 

Som en afrikansk landsby

– Det trengs en landsby for å oppdra ett barn, lyder et afrikansk munnhell, smiler pappa Trond. – Omtrent slik hadde vi det. Alt fungerte så greit med hele storfamilien rundt oss. De voksne diskuterer, samkjører oppdragelsene og respekterer hverandre synspunkter. Legger aldri klaustrofobisk trange bånd på hverandre. De holder konflikter unna barna. Sunneva har aldri hørt foreldrene snakke stygt om noen. Hun vokser opp i den troen at alle er like gode venner hele tiden.

Jevngamle Nora og Sunneva er bestevenninner, fortsatt. «KOM TIL MEG» roper lappen på Sunnevas dør. Tord har kommet hjem først, og det første han gjør er å få tak i de andre ungene. Loftet er deres hemmelige hule. Et eventyrland der spøkelser flagrer i mørket, knirker og kniser illevarslende i krokene. Ungene smyger seg, oppglødde av skrekk og fryd, mellom hensatte svartovner, plankestabler og kartonger. Skrekk og gru. Leker mørkgjemsel.

På gulvet troner en vakkert utskåret og forgylt stol. En prinsessekrakk. Eieren, en barnekjær, homofil mann, løfter prinsesse Sunneva opp på krakken. Innerst inne i det aller skumleste, på tørkeloftet, har Sunneva og Tine kontor. De holder klubbmøter og utgir sin egen avis. Intervjuer folk, klaprer på en utgammel skrivemaskin, tegner tegneserier. Produserer nye utgaver av husets egne aviser.

Glimt fra en barndom, Sunneva bobler over av fryd når hun tenker tilbake; å sovne under et frottehåndkle på et varmt badegulv, grytidlig mens mamma dusjer, «bompe» ned en uendelig lang trapp på rumpa, trinn for trinn, bli løftet opp på en stol, midt blant storstuas gjester og synge Knutsen og Ludvigsens – I dag er selve dagen, av full hals, danse med de voksne til levende musikk. Minner knyttet sammen, et bilde av det Sunneva betegner som «den ultimate oppvekst». Å balansere godsaker fra storkjøkkenet, ned baktrappen og ut til den glødende grillen i bakgården. Sovne om kvelden til stemmesurr fra kjøkkenet og lyden av trikken som skramler oppover Byåsen.

 

Norges eldste bokollektiv har fått sin historie fortalt!

«En særegen styrke ved boka er Lillevi Berg Kristoffersens kontakt med vært mange av beboerne. Dette gjør at historien om Bergsligate 13 ikke bare blir en analyse av en spesiell og sjelden boform, men at boka får liv og blir spennende å lese gjennom alle de familiehistoriene vi blir presentert for. Jeg håper boken også kan bli et viktig innspill i den boligpolitiske debatten.»

Peder Martin Lystestøl, sosialøkonom og fagpolitisk forfatter

 

«Dette er ikke bare historien om Norges eldste bokollektiv i Bergsligata 13 i Trondheim. Det er også et viktig innspill i debatten om hvordan vi kan utvikle våre boformer og utforme våre nabolag og bydeler. Å bo i kollektiv passer ikke for alle, men å dele mer – rom og fellesskap – er viktig både i et sosialt og miljømessig bærekraftig perspektiv. Her har vi noe å lære av refleksjonene til en som har studert Bergsligata 13 nøye.»

Hilde Opoku, varaordfører i Trondheim (Miljøpartiet de Grønne) og fra september 2017 Spesialrådgiver for gjennomføring av FNs bærekraftmål for regjeringen i Ghana.

 

«For oss som ikke var en del av Bergsligata 13 og heller ikke deltok i politikken på venstresiden, er dette likevel en reise i vår egen ungdom. Dette er historien om noen ildsjeler som ville noe, og som fikk sine mål gjennomført.»

Liv Wiborg, samfunnsviter og faglitterær forfatter