Mine petiter fra Klassekampen

Filatelisthustruer

«Spør om han har Blå Mauritius.» Den gamle kvinnen sender meg et megetsigende blikk. «Og om Quisling …». Når vi som lever i periferien av denne antatt tørreste av alle interesser, møtes, tennes en fortrolig glød. Pussig nok er vi som regel også døtre av filatelister. Vi har vokst opp med taggemålere, luper, frimerker ”til vask” i dessertskåler, til tørk på aviser og giftmerket petroleumseter. Pappa la forsiktig ett og ett frimerke, med baksiden opp, i en lav svart skål, dryppet på eter, og som ved et mirakel trådte mørke…

Skam over standen

Jeg sleper meg opp Søsterhjemmets tunge trappetrinn. Myndige pionerer i sort-hvitt følger meg fra murveggene. Foregangskvinner som har viet sitt liv til arbeid, studier, undervisning og pengeinnsamlinger. Latt seg kalle til «en kristen kjærlighetsgjerning» for syke. Til selvoppofrelse «uten utsikt til et visst Levebrød». Jeg er 20 år, ugift og gravid. Forstanderinnen tar imot i sitt lyse loftskontor. En moderne kvinne; kledd i sivil, omtales med fornavn og etternavn, ikke søster, har eget kontor. Stemmen lyder vennlig, ordene ufattelige: «Du kan plassere barnet ditt på barnehjem til du er ferdig…

Hustadvika – Cádiz

«Intet er så rummelig som havet, intet så tålmodig.» Ordene er Alexander Kiellands. I løpet av få høstuker har jeg møtt det veldige, romslige Atlanterhavet ved to europeiske ytterpunkter. I Hustadvika på Nord-Møre sukker og hvisker bølgene mellom fjæresteinene, vugger tareskogen. Lyngen fjærer gjestmildt under føttene våre. Glattskurte svaberg tar i mot. Vi finner, som avtalt, nøkkelen til rorbua i postkassen, låser oss inn og pakker ut det nødvendigste for natten. Kveldslyset maler landskapet gyldenrosa. Slører fjellet utenfor vinduet; lar mørkt, massivt berg lysne, letne, sveve – som perlemorskyer. Cádiz….

Florence og Mathildus Emil

«Skyt, fru Davidsen! Skyt – og bli den første kvinnelige skytteren i verden!» Florence står alene på skytterlemmen, helt fremme i baugen av den lille fangstbåten, bredbent og støtt, med bare hvalryggen og havet foran seg, og med presset fra et oppildnet mannskap, fra den erfarne skytteren sjøl, ektemannen Mathildus Emil Davidsen, i ryggen. «Skyt, før den går ned igjen!» Kvinnehånden hviler mot harpunens kalde metall. Hun er på skuddhold. Florence skjøt ikke hval utenfor Newfoundlandskysten. (Og russerne hadde allerede kvinnelige hvalskyttere.) Men Florence reiste med toget, alene over et…

Sjøpostkontor nr. 3

En ettermiddag i mai 1903 går Katharina Steen til rutebilstasjonen i Molde og leverer sjåføren et brev. Et kjærlighetsbrev. Adressert til Hr. Tekniker E. Dahl, Gjedveiten 5, Trondhjem. Slik hun skal gjøre mang en ettermiddag i nesten fem år. Katharinas brev humper og rister med rutebilen, passerer Hjelset og kommer til Batnfjordsøra ved Tingvollfjorden samme kveld. Her blir det lastet ombord i et av dampskipene som trafikkerer nordvestlandskysten. Klokken har passert midnatt når postbestyreren ved Søpostkontor nr. 3 trykker sitt stempel på Katharinas lille konvolutt med sirlig slynget håndskrift og…

Gresk gravskikk

Vi skulle kjøpe to glass appelsinjus. Tavernaen ligger i utkanten av en avsides landsby. Vi nærmer oss, stadig mer nølende, siden vi oppfatter at dette er det vi i hjemme kaller ”et lukket selskap”. Men solen står høyt og tørsten tar overhånd … Ikke før har jeg nådd trappen, før jeg omkranses fra alle hold, geleides innendørs og plasseres i en stol ved et bord – alle mine forsøk på å forklare og protestere til tross. Min tilbakeholdne mann hentes inn. Skinke, ost, oliven og breddfulle glass med ouzo og…

Nightingale Power

I virvaret av perleøredobber, brystnåler, anheng, en rose i sølvfiligran og en sommerhimmelblå akvamarin skiller to runde nåler seg ut. To emblemer. En liten sølvnål dekorert med et enkelt kors. Arven etter diakonissene. En større, emaljeblå nål med Oslos kommunevåpen omkranset av det gåtefulle UNANIMITER ET CONSTANTER. To avlagte arbeidsklenodier, på fløyelsbunn blant trådtynne sølvlenker, løsrevne charms, en hippieblomstrete fingerring i tre og en siselert gullarmring etter mormor. Sykepleieskolene ble drevet av menigheter, veldedige organisasjoner og kommuner. Jeg skulle bli Ullevålsøster. Tittelen bar i seg yrkesstolthet – og en viss…

Søsterhjemmet

Et svart-hvitt-fotografi av en pike på en pinnestol. Klemt inn mellom et skatoll og en bokhylle. Hun smiler, avventende, stolt. Jeg har fått min første uniform. Elevuniformen. En rettklippet, kortermet kjole i smårutet blått og hvitt søsterstoff. Hvitt forkle med forstykke og seler. Stivet hette. Å, så mange hårspenner som trengtes for å feste den lille hetten i mitt glatte hår! Lavhælte, hvite snøresko og lysebrune strømper. Leggene dydig krysset. En sølvnål med kors holder kjolen tekkelig lukket. Ingen smykker. Ingen sminke. Ikke ett hårstrå faller mot kjolekraven. Ethvert mislighold…